Gamer

Etter å ha gjort ingenting med L'esprit D'escalier på noen måneder, hadde jeg det med meg på Holmcon 6d6. Jeg var heldig nok å få med meg fire stykker som hadde lyst til å se hva jeg hadde fått til med konseptet. Etter å ha forklart konseptet, spilte vi en scene, så fikk jeg litt innspill, og så diskuterte vi litt frem og tilbake.

Det ble spilt en del scener, og vi kom fram til endel gode grep i spillmekanikken som gjør det bedre spillbart. I tillegg har jeg fått inn noen scener, og den delen av det hele er også på gang nå.

Siden jeg kom hjem har jeg skrevet tolv nye sider med innhold til spillet, og begynner å få en god følelse for det hele. Ny spilltestutgave er laget, og det hele begynner å se enda bedre ut enn før.

Tomas Mørkrid hadde med seg sitt nye konsept, lykke, der man spiller en rolle fra sen ungdomstid til den ene av dem dør. Med predefinerte roller og ingen spilleder satte vi i gang med å spille oss gjennom det som skulle bli en sterk historie om vennskap, kjærlighet, liv og død.

Hver omgang kastet den som styrte runden to d6, og antallet øyne bestemte hvor mange år eldre man ble. Så kunne man sette enten en stor scene, eller mange små. Fra tjue-årige fotballspillere og kompiser, til middelaldrende menn som fikk barn, til dødsleie til en av oss, spilte vi de store linjene, og noen av de små, som bygde opp våre liv.

Den siste scenen utspilte seg når en av oss kastet terningene så vi ble mer enn 60 år gamle. Martin valgte selv å være den som døde, og en var stund ved hans rolles dødsleie føltes både virkelig og sorgfylt.

Alt i alt var lykke et morsomt og interessant bekjentskap, og et jeg nok ikke sier nei til å stifte igjen ved en senere anledning.

Etter å ha spilt Drømmerenes Selskab på Hexcon, hadde jeg lyst til å se hva Matthijs hadde gjort av endringer siden den gang. En av de tingene jeg likte best var bruken av et slags Oujia-brett for å bestemme hva slags scene som skulle spilles ut. At vi lagde alternativer til rollene selv var også med på å skape eierskap til rollene på en helt annerledes måte.

Som gruppe var vi også i et annet mindset enn hva gruppen jeg spilte med på Hexcon var, og atmosfæren ble etterhvert svært ladet. Spesielt under Drømmedykket var spenningen til å ta og føle på.

Hele veien skapte vi historien sammen, og alle innspill ble vevet inn i vår felles oppfatning av verden. Den kollektive historiefortellingen ble dynamisk, spennende og morsom.

Drømmerenes Selskab var et artig bekjentskap for annen gang, og jeg gleder meg til tredje gang!